30. jan. 20162 min lesing

Vesle Birka

For kort tid tilbake var familiens samlede erfaring med dyr, temmelig begrenset. Mannen i huset hadde hatt katt i barndomshjemmet (men husker det knapt), selv hadde jeg to hamstere da jeg var ca 10 år, og så hadde vi en dverghermelinkanin som bodde hos oss et par år i Oslo da våre barn var små. Dyr var liksom ikke noe vi kunne noe særlig med – trodde vi i alle fall. Alt er annerledes nå. I tillegg til at vi har kyr og høns, fikk vi for omtrent tre år siden ved en tilfeldighet fra en gavmild snekker vår første hund, Gandhi, den fine blandingshunden som dessverre måtte bøte med livet mot en trailer på riksveien for ett år siden. Katten Gudleik fikk vi også ved at den snille snekker nummer to forærte oss ham for snart to år siden. Da Gandhi ble borte, ble det ensomt og trist både for Gudleik og oss, og vi fant fort ut at det hørte med en hund på gården. Dermed kom Bjørk til gards i fjor vår. En nydelig og snill border collie, som gjeter kyra, leker med Gudleik og holder oss med selskap. Så er vi ikke da fornøyd med dem? Joda, men så var det bare det at Bjørk ville vært en fryktelig dårlig jakthund. Og det har blitt et par storviltjegere i familien. Når jaktlagets elghund, Kalle, nå begynner å bli gammel, ville det vært fint med en ung, ny hund på jaktlaget, mente jaktkameratene. Dermed var det duket for et nytt familiemedlem hos oss, nemlig supersøte lille “bamseball”, valpen Birka. Hun er en grå norsk elghund fra Trøndelag. I dag har hun blitt østerdøl. Vi var veldig spente på hva Bjørk ville synes om å få en “lillesøster”. Første møtet i dag har gått greit, så får vi se hvordan det utvikler seg videre. Birka har så langt vist seg som ei rolig og snill lita frøken, men som ikke lar seg pille på nesa av “storesøster” heller. Etterhvert håper vi hun vil bli like ivrig på å leke som Bjørk er. Gudleik er nemlig ikke særlig interessert i Bjørk sine påfunn, til hundens frustrasjon. Men foreløpig er Birka som “babyer” flest, sover, spiser og tisser. Akkurat som det skal være.