Jeg er så glad i våren! Jeg elsker lukt av gammelt brunt, vått gras som dukker frem der snøen langsomt trekker seg tilbake. Og å skimte fargeendringen på trærne – fra gråsvarte stive “pinner” til rødaktige, sevjefylte mjuke grener og med knopper som langsomt vokser, for til slutt å briste skallet og sprette ut i all sin lysegrønne fargeprakt! Tida da bjørka har “museører” kommer sent her i Nord Østerdal, går fort over og er helt magisk – Å, som jeg gleder meg til det! Men så innser jeg at det er noe annet jeg må gjennom først, her på bondegården…
Jeg holder for tida på å lese John Irvings bok “Siste natt i Twisted River” der han så treffende beskriver våren i en liten by i New Hampshire som den tida på året med strie elver og gjørmesesong. Irving skriver: “Unge Dan ble født i Berlin – ‘like før gjørmesesongen,’ som faren sa bestandig (gjørmesesong var mer forutsigbar enn kalenderen) “- (…) “Foran dem var tømmerveien glatt av oppkjørt gjørme, men solen var på vei opp; den skinte i vinduet på førersiden…”
I dag da jeg trasket oppover gårdsveien vår, slo det meg at det sannelig er gjørmesesong her hos meg også. Forhåpentligvis er den sesongen kort. Om natta er det fortsatt så kaldt at veien fryser på, og er jeg heldig, vil sola tørke den opp på dagtid før noen kjører seg fast der. Til helga meldes det imidlertid mildvær og regn, så den gjørma vi har i dag, er muligens bare en forsmak… Som dere kan se av bildene, er det et stykke igjen til vi har FULL vår her, men jeg lever i håpet og ser bittesmå tegn – om ikke daglig, så i hvert fall ukentlig 😉
Comments