Denne gangen handler ikke blogginnlegget mitt om Storeggen, Nord-Østerdal eller Norge, for den saks skyld. Vi har vært på en liten høsttur til Danmark, og derfor skriver jeg om dette, vårt naboland i sør, i dag. På bakgrunn av vår felles kulturelle og historiske arv, er mye på mange måter likt i våre to land. Vi kan snakke sammen uten alt for stor risiko for språklige misforståelser og det er mye som likner, også for eksempel i mattradisjoner. Men mye er også forskjellig, og det mest slående er naturligvis det flate landskapet. Nå oppholdt vi oss for det meste hos våre venner på Fyn, som har noe av det minst flate landskapet i det lille landet. Toppen av Danmarks høyeste “fjell”, Ejer Bavnehøj, ligger kun 170, 35 meter over havoverflaten. “Fjellet” ligger riktignok på Jylland, men på Fyn har man “De Fynske Alper”, et bakkelandskap nord for den sjarmerende vesle byen, Fåborg. Området er betegnet som en av Danmarks største turistattraksjoner, og det sies at navnet “Fynske Alper” har eksistert så lenge at ironien er borte. I dag er det den helt vanlige betegnelse for bakkelandskapet på øyas sørvestlige del.
Flotte gallowaykyr
For oss er selvfølgelig jordbruket og betingelser knyttet til det også interessant å sammenlikne. Vekstsesongen varer naturligvis mye lengre enn hos oss i Nord-Østerdalen, og noe vi først legger merke til er frodigheten. Våre venner på Fyn er ikke bønder, men de elsker sin lille jordlapp og utnytter det den kan gi. De er selvforsynte med en mengde matvarer; som asparges, poteter, mange andre ulike grønnsaker, frukt- og bærsorter. I tillegg bugner hagen fortsatt av fargesprakende blomsterprakt. Husets frue er lidenskapelig opptatt av rododendron, og har uante mengder ulike sorter, fra “babystadier” til gedigne busker.
Danmark er som skapt for å dyrke jorda og fø opp husdyr, og landbruket er en stor og viktig næring for landet. Men strukturrasjonalisering, oppkjøp av land i stor stil, har medført kjempegjeld for bøndene. 30 millioner er ikke uvanlig å ha i gjeld for en landmann, og antall gårder synker med rundt 2000 i året. I den lille landsbyen vi besøkte på Fyn, er kun to av ti gårdsbruk tilbake. Skolen er nedlagt, det finnes ingen matbutikk kun en landbruksmaskinforretning, og flere hus står tomme eller er til salgs. Dette er heller ikke en ukjent utvikling i vårt eget land, men likevel er forskjellen temmelig stor. Vi så ikke en eneste sau i bondelandet Danmark! De holdes inne i store driftsbygninger året rundt. Det er mye mer lønnsomt å dyrke jorda enn å la beitedyr bruke den. Enkelte beitende kyr, så vi dog. For et par år siden kunne vi lese i norske Aftenposten en artikkel om landbrukets utvikling i Danmark. En professor ved Københavns Universitet, Fødevareøkonomisk institutt, Søren Kjeldsen-Kragh, uttalte: “– Vi har trodd at alle problemer skulle løses ved å vokse. Men problemene er blitt større, – Økonomer har vanskelig for å forstå at det er forskjell på industri og landbruk. Industri er teknisk. Landbruk er en biologisk prosess. Den avhenger av flinke, erfarne bønder. Men den gamle landmannen er forsvunnet og erstattet av økonomidirektører.” I artikkelen ble utviklingen i landbruket sammenliknet med en boligboble som på et tidspunkt ville komme til å sprekke. Trist utvikling for vårt lille, sjarmerende naboland, som vi nordmenn er så glade i.
Vel tilbake i gamlelandet kan mye virke litt grått og magert. Men høsten gnistrer mot oss i sola, og vi er fornøyde med vår lille gård her oppe i fjellregionen. Vi får gjøre så godt vi kan ut av de forutsetninger som finnes, og være glade for at det fortsatt er mulig å drive smått, for det er da også godt, ikke sant?
Comments