Tron i vinterskrud
Vips, så var jula over – nesten før vi skjønner at den har startet. Det har vært en arbeidsjul i år, uten en eneste ekstra fridag. Kanskje er det grunnen til at det har gått så fort. På tampen av året er det, som vanlig, tid både for tilbakeblikk og tid for å se fremover på det som venter i det nye året.
Og hva har så skjedd på Storeggen i 2021? Det korte svaret er: Veldig MYE.
Like før året startet, flyttet dyra inn i nytt fjøs. Det var på tide, for dagen etter kom kulda for fullt og en dag møtte vi en vid åpen port i fjøset da vi kom for å ta morgenstellet – og det i 25 minusgrader! Det viste seg at den automatiske portåpneren ikke hadde tålt kulda og åpnet porten helt automatisk.
Slik så det ut innvendig ved av de andre portene
Resultatet var som en måtte vente, vannet var frosset og vi måtte tilkalle rørlegger for hjelp til tining. Kuldeperioden, det vil si grader som varierte mellom omtrent minus 20 og minus 32, vedvarte i seks uker, og det var faktisk nokså mye selv for østerdøler.
Utover våren gikk livet tilnærmet normalt her hos oss. Kalver ble født og folk og fe vendte seg til det nye fjøset og trivdes med det.
Vakker liten kalv
Kalvekos
I distriktet her hadde vi de nasjonale smittevernrestriksjonene som ellers i landet, men merket for øvrig ikke så mye til pandemien. I midten av mai endret det seg. Et større smitteutbrudd rammet vår kommune og de omliggende kommuner og dermed ble skoler og barnehager stengt, mange måtte igjen på hjemmekontor og17.maifeiringen ble avlyst, andre året på rad. Omtrent samtidig fikk vi tre nye små killinger som opptok oss mye fremover, i det de måtte mates med melk titt og ofte.
Søte og morsomme killinger
I slutten av mai kom det største mirakelet, vårt lille Gull, barnebarnet vårt, til verden. Hun er selvfølgelig verdens fineste, beste og søteste lille baby, og blir forgudet av hele storfamilien. Foreldrene hennes har kjøpt en gård like i nærheten av Storeggen, og startet med oppussing der. En stor glede for oss å vite at vi skal få ta stor del i oppveksten til den lille. På bildene under av babyen, er hun sammen med stolte tanter og en like stolt onkel (holdes av pappaen på bildet med killingen).
Tante- og onkelkos
– og enda mer tantekos
Killing og baby
Sommeren kom og gikk – også den fortere enn vi gjerne hadde ønsket. To søte små kattunger kom til gards. En del av dyra våre ble sendt på fjellbeite på sætra, noen ble igjen her hjemme og beitet på innmarka.
Sommermåltid i hagen
Oliane og Scøttline
Limousiner på innmarksbeite
Mot slutten av sommeren bevilget vi oss noen dager ferie ved å reise bort, mens sønn og kjæresten stelte gard og grunn.
Ferie med sushi på bryggekanten
Vel hjemme igjen var det noe nytt i det at sønnen ikke returnerte til byen, men hadde fått jobb her i kommunen og flyttet inn i kaffekvernhuset på gården sammen med Bretonvalpen Vilja. Nå ble det en annen tilværelse for bonden. Han og sønnen jobber nå hovedsakelig sammen om dyra og gårdsdrifta, og begge synes å stortrives med løsningen.
Vilja
Av og til skjer det triste ting, også hos oss. En ting er det forutsigbare, det å sende dyr til slakt. Noe helt annet er det når dyr dør av andre årsaker. I sommer ble elghunden Birka syk. Da hun ble sjekket av veterinær viste det seg at hun hadde en kraftig livmorbetennelse og det hastet å operere. Flinke dyrleger klarte heldigvis å redde henne, men det var helt på nippet. Dermed ble det ingen elghundvalper på oss, men det var likevel underordnet.
Frisk Birka igjen på tur til Fåsten
Litt senere, tidlig på høsten, mistet vi imidlertid vår andre hund, gode fine bordercollien Bjørk. Etter slåtten lå jordet snaut for gras og det var lett å løpe på. Hun må ha kommet seg opp på den gamle bygdeveien og blitt påkjørt. Hun klarte så vidt å komme seg hjem, men maktet ikke lenger å reise seg. Veterinæren konkluderte med at hun hadde et hofteleddsbrudd og det var dårlige odds for en vellykket operasjon. De kunne dessuten ikke foreta en slik operasjon her. Det vanskelige valget ble å avlive henne. Det er selvfølgelig ikke tillatt å kjøre særlig fort på bygdeveien, men noen gjør det likevel. Vi forstår uansett at man kan være uheldig å treffe på et dyr, men vi syns IKKE det er greit at man ikke gir beskjed når sånt skjer.
Bjørk ❤
Det skjedde mer trist i høst, og det var det tristeste av alt. Vår kjære svoger døde etter å ha vært syk siden tidlig i sommer. Han har vært en stor del av vårt Storeggenprosjekt. Sammen med sin kone, bondens søster, kom han hit gjerne en ukes tid av gangen i flere år for å hjelpe til med ulike arbeidsoppgaver. Han var også en stor pådriver for sommerfestene vi holdt på gården. Vi savner ham.
Våre gode hjelpere fra et av de siste besøkene
En fargesprakende høst ble preget av store kontraster; det triste, som nevnt over, og motsatsen, fantastiske opplevelser med det vesle barnet som har kommet inn i familien. I november var det navnefest for henne, med gjester fra inn- og utland. Siden barnets familie ikke har kommet i orden på sin gård, var det hos oss det var plass til å holde festen. Det var veldig koselig for oss å bli kjent med hennes fars familie og andre gjester.
Gnistrende høst på Tynset
Storeggen i høstlys
Sist, men ikke minst, som dere vet har vi i høst også startet opp noe vi håper og tror vil kunne bli et nytt Storeggeneventyr. Etter at bonden, sønnen og jeg gikk på etablererkurs er vi nå i gang med å planlegge og legge til rett for egenproduserte varer fra vårt limousinkjøtt, og selge det direkte til forbrukere. Vi håper dere følger oss videre på den ferden.
Vi ser frem mot et nytt Storeggen-år, takknemlige for hva vi har av gode mennesker rundt oss. Tusen takk til alle som har besøkt oss på gården vår i 2021. Dere er med og beriker tilværelsen vår! Vær så snill og fortsett med det!
Vi vet at ikke alle er så heldige som oss og ønsker et bedre år i 2022 for alle.
Godt Nytt År, til alle venner og følgere, kjente som ukjente!
Comments