Kyllingene har blitt store – altså ordentlig STORE! Og hønete/hanete, hvis det er noe som heter noe sånt. Det er nå to haner igjen. De to andre måtte dessverre bøte med livet etter at det brøt ut en liten krig i hønsegården, med hanekamp. Ikke vet vi hva de sloss om, for det skulle jo være høner nok til hver, siden det var fem på de fire, men hva vet vel vi? Så den svarte Minorkahanen og en av de to Red Rhode Island, endte sine liv på hoggestabben. Sistnevnte var i grunnen litt forhåndsdømt, siden han hele tiden har hatt en brukket tå, og var desidert minst av hanene. Jeg er nok ikke en skikkelig bondekjerring riktig ennå, for jeg syns ikke det var noe særlig morsomt å måtte ta livet av hanene. Jeg holdt meg derfor unna mens to andre i familien utførte det hele. Nå ligger begge ribbet og renset i dypfryst tilstand, inntil vi finner en passende anledning til å omgjøre dem til et festmåltid (?)
De resterende to haner og fem høner lever foreløpig i fred og fordragelighet, men vi er ikke helt trygge på at det vil vedvare. Jeg liker å stå og betrakte disse vesenene, som inntil nylig har vært noe helt fremmed for meg. De er litt skvetne. Ikke så rart kanskje, med hund og katt snikende og siklende utenfor nettingen. Men når jeg står helt rolig inne hos dem noen minutter, blir de tryggere, og tør nærme seg. Hanen symboliserer forresten kamplyst og årvåkenhet i gresk mytologi, og settes der i forbindelse med både krigsguden Ares og solguden Helios. Her er de, to haner og fem høner:
Comentários